Fictional Influences.

Jeg skjelner ikke mellom fiksjon og virkelighet. Jeg tror ikke på virkeligheten – jeg ser på den som en kapitalistisk konstruksjon som er like mye fiksjon som all annen fiksjon. Jeg er kybernetiker av andre grad som tror at vi «skaper» våre individuelle personlige verdener ved å operere og «bygge» inne i dem. Uansett hva denne «bygningen» er, enten det er samtale, poesi, prosa, design av gjenstander eller bygninger. Vi endres av samtaler og forholdene vi skaper med det vi opplever som verden utenfor.

NEIL SPILLER / shem’s_wallpaper1

Jeg bruker fortellingen i mitt arbeid fordi det er viktig å gi rom for myter og myteskaping i arkitekturen. Å strippe myten og dermed arkitekturens evne til å relatere til dyp menneskelig frykt, glede og historier bremser ofte arkitekturen. Myter, historier og symboler skaper en arkitektur som finnes over formelle gymnastiske øvelser og som derfor har en lang levetid som kan måles i århundrer. Mye av menneskehetens nyere arkitektur er blottet for denne lange levetiden nettopp fordi den fornekter arkitekturens store evne til å skape ærefrykt og å presentere dype kosmiske epistemologier. På denne måten kan arkitekturen engasjere hele spekteret av menneskelige følelser og intellekt. Mitt arbeid søker etter en arkitektur som bringer arkitekturen tilbake til en kritisk, sentral posisjon i kulturen og ikke glemmer spenningen med gåten eller rebusen.

Jeg skjelner ikke mellom fiksjon og virkelighet. Jeg tror ikke på virkeligheten – jeg ser på den som en kapitalistisk konstruksjon som er like mye fiksjon som all annen fiksjon.

PROFESSORENS ARBEIDSVÆRELSE

Det er kanskje åpenbart for mange at det å bo er mye mer enn å leve – overleve.  Å bo er å befolke verden – å bygge vår verden ved å operere i den og dens konstruksjoner, uansett om det dreier seg handlinger, hendelser, situasjoner, bilder eller bygninger som etterlater seg mnemoniske spor i sinn og rom.  Rom og hjerner er vitner til individuelle fortider.  Rommet er et minnenes teater som den aktive og synkroniserte hjernen kan avlese. Rommets objekter provoserer fram minner, håp, tabber, kjærlighet, tapt kjærlighet og mye mer; et livs eksistens kan registreres i et enkelt rom eller hus, for eksempel John Soanes House i London.  Dermed er rom mnemoniske – dette er selvsagt ikke noen ny idé; Frances Yates sporer, i sin bok, “The Art of Memory”, slike ideer tilbake til romertiden via Cicero, Ramon Lull, Giordano Bruno og mange andre.  Ja, “The Art of Memory” beskriver på en brilliant måte den gåtefulle “Hypnerotomachia Poliphili” 1499 ⁽¹⁾ som beskriver et surrealistisk landskap som krysses av en nyss våknet elskovssyk Poliphilo, som er full av parader, arkitektoniske byggverk, merkelige skulpturer og frekke nymfer som ‘Kanskje et kunstig minne som har mistet kontrollen og som har gått inn i vill fantasifull nytelse… [det] skaper et under uansett om de mystiske inskripsjonene som er så karakteristiske for dette arbeidet kan stå litt i gjeld til de visuelle alfabetene og minnebildene, uansett om, det vil si, menneskehetens drømmearkeologi blander seg med drømmeminnesystemer og danner merkelige fantasier.” ^(2) Mens Yates sin bok mislyktes i å skape en fullstendig forbindelse til nåtiden (den har en referanse til den, på den tiden, første spede utviklingen av datamaskinen).  “Hypnerotomachia Poliphili” er et fantastisk surrealistisk verk.  Surrealistene hadde studert den mystiske, hermetiske kunsten og var kjent med minneteatrene og deres avanserte bruk av syntaks, semiotikk og symbolisme – fremst blant de surrealistene som brukte mnemoniske midler for å animere sine arbeider var Max Ernst, Salvador Dali og Leonora Charington.  Minneteatrene er også implisitt forbundet med alkymien og hemmelige språk (både grafiske og romlige) til de som kan sin alkymi. Mnemoniske former er symbiotiske med sin kontekst og den som ser på samtidig.  Marcel Duchamp forsto det mnemoniske imperativet og det å se; det begjærlige blikket og assosiasjonsknutene til gjenstander og former. Duchamps arbeider skaper gjenklang med assosiativ geometri, refleksive forhold, formendrende og semiotiske overdrivelser.

Men la oss gå tilbake til en annen begynnelse.  I 1998 begynte jeg å lage et arkitektonisk teoretisk prosjekt som kan sammenfattes på følgende måte: med en kombinasjon av virtuelle, cyberspace-relaterte og virkelige arkitektoniske forstillinger, er det mulig å utbrodere rom slik at aktiviteter andre steder, i uansett skala, kan skape grunnlag for dannelse og vekst av en arkitektur?  En slik idé er i stand til å skape et enestående rom som vokser og forfaller, endrer og omformer seg, som snakker om mennesker som skuespillere i en serie lineære, ikke-lineære og kvantifiserbare hendelser.  Så utvidelser, små belastninger og press, både virtuelle og virkelige, alt kan brukes.  Dette prosjektet har jeg kalt “Communicating Vessels” og etter så godt som tolv år er det stadig i utvikling og består nå av om lag 250 tegninger og tusenvis av ord i form av tekster, poesi og prosa.  Det har mange sammenkoblede deler som alle på en måte er sammenbundet refleksivt og alle flørter med tilfeldighetenes koreografi og alle fryder seg i surrealistiske protokoller av romskaping og symbolisme.  Akkurat som Hypnerotomachia Poliphili er dette et ukjent terreng og som Duchamps store speil aktivert av begjær og dette skaper den illusoriske ‘hellige bensinen’ som er ‘drivstoffet’ til det stadig bevegelige systemet – et kybernetisk system.

Mange dadaister og surrealister opptrer flytende i “karene” og disse omfatter Dali, Duchamp, Hugo Ball og baronesse Elsa Von Freytag- Loringhoven.  Men prosjektet står mest i gjeld til Alfred Jarry og hans poetiske idé ’Patafysikk med de tre deklinasjonen av anomali, hybriditet og klinamen – dreiningen.  Prosjektet er ofte autobiografisk og den utenomverdslige øya som det meste av Communicating Vessels finnes på drives av en “gal” professor. Et av de faste elementene i prosjektet er professorens arbeidsværelse og det forfølger forestillinger om å bo, mnemonikk, virtuell/faktisk parallakse og minneteater.  Akkurat som alle elementene i Communicating Vessels er arbeidsværelset inspirert av og blir frisket opp mot ideer fra kunsthistorien og det arkitektoniske rommet samt myteskaping.

forestiller og hevder en tro på det følgende:

1) kreative mennesker representer epistemologiene de har lært gjennom livet igjen og igjen i sitt arbeid;

2) at de bor i disse epistemologiene, at de er dem, og de er dem;

Gjenstander kan omdannes og skape familier av semiotiske forbindelser. For eksempel er klinamenet med anemonehode i mitt arbeid en representasjon av malemaskinen i Jarrys Dr Faustroll, Duchamps vibrerende maskuline epleaktige former i det store glasset og Tingelys metamatiske tegnemaskiner.

James Joyce forstår også Rommet som et vitne, en klumpete minnemotor og sentrum for å bo. Han er den siste referansen i studien. Her beskriver han House of O’Shea i Finnegan’s Wake

“The warped flooring of the lair and sound conducting walls thereof, to say nothing of the uprights and imposts, were persianly lituratured with burst love letters, tell tale stories, stickyback snaps, doubtful eggshells…upset latten tintacks, unused mill and stumbling stones, twisted quills, painful digests, magnifying wineglasses, solid objects cast as goblins, once current puns, quashed quotatoes, messes of motage, unquestionable issue papers, seedy ejaculations, limerick damns, crocodile tears, spilt ink, blasphematory spits, young ladies’ milkmaids’…”

Den Dali-inspirerte slutten på arbeidsværelset er professorens tapet: «wallpaper of Shem» som består av noen av professorens hjemlige essenser av kildeaktige slag, skeptiske planer, røde kors, baller av intellektuelt dun, mentalt tyggegummi, brudepiketog, drillaltere, tykke svarte linjer, lys i mørke, Nelson-tittere, Pinter Splinters, optimistiske oppdrag, skuffelser, dråpeskjærende skarphet og flegma.

William Anastasis tolkning av Finnegans Wake seer på Alfred Jarry som en viktig karakter i Joyce sitt mesterverk.  Joyce refererer til Jarry som “me altar’s ego in miniature” og gjenforteller eller minnes mange scener fra Jarrys liv så vel som hver ny og stor karakter i Jarrys.  I tillegg til en av hovedkarakterene er Shem, også kjent som Jerry (Jarry). “Me inner man monophone”.

Arbeidsværelset brukes for å beskrive professorens “Inner man monophone” – For det er alt vi har. «Rom» skjer på utsiden også

1.      Frances Colonna, Hypnerotomachia Poliphilo trans Joseph Goodwin (London: Thames and Hudson 1999)

2.      Frances Yates. The Art of Memory (Chicago: Chicago University Press, 1966 s.123.