Følende materie: Empati og affinitet i Hylozoic serien.

Vårt arbeid knyttet til serien Hylozoic av interaktive skulpturer er et forsøk på å skape en anatomi med subtile grenser som utvider fysiologien til enkeltmenneskene.  Kan det være mulig å oppheve opplevelsen av hva som er «meg» og det som helt klart ikke er «meg»?  Snarere enn svakhet kan ambivalensen som er innforstått ved en slik opphevelse være en kvalitet som skaper muligheter. Hylozoic Series forsøker å utvide rommet som ligger mellom klart definerte personlige territorier, omforme det til et følt rom av empati og utveksling. Dette arbeidet skaper et overgangsfelt, et kreativt rom for samhandling. (1)

Hvordan kan en slik tilstand gjengis i fysisk materie?  Hvilke forbindelser finnes mellom slik materie og de emosjonelle områdene? Bevisst svakhet, lagt inn i designen av de enkelte komponentene, gjør det mulig å tvinge fram avskalling i sammensatte enheter.  Stor belastning på miljøet absorberes og oppløses, og skjelver gjennom sammenbundne strukturelle nett.  De opphengte miljøene er satt sammen av filtrerende lag av bevisst tandre laserskårne akrylelementer.  Råmaterialet er ført helt ut yttergensen av hva de kan tåle og beveger seg til grensen for avgrensede former. Ved å erstatte designberegninger av klarhet og kraft er komponentformene som utgjør disse strukturene designet for resonans og potent samhandling. Ustabiliteten blir en dyd som forfølger resonans og sensitivitet.  Materialets turbulens er en grunnleggende designkvalitet der den oscillerer mellom ekspressiv billedrikdom og objektiv ytelse. En hybrid anatomi som er i slekt med et diffust lagdelt stoff utkrystalliseres av disse oppstillingene av mange enkeltdeler.

Oppfatningen av dette arbeidet trekker på nye bildeskapingsteknikker som avslører potente lag av ephemera – det flyktige – som omgir menneskekroppen.  Høydefinisjons termokameraer, for eksempel, opplyser et landskap av sammenrullede fjærdusker som passerer innover og utover gjennom våre pustende kropper. Kanskje disse bildene deler et slektskap med en strålende visjon av en middelaldermaler som gjengir tykke auraer rundt guddommelige figurer.  De antyder en verden som er langt borte fra klart definerte grenser og står i motsetning til en moderne kulturell tradisjon av klarhet og kraft. I stedet antyder de en sammenfletting, diffuse grenser som ligger mellom enkeltkropper og miljøet rundt dem.  Og likevel, til tross for den implisitte kraften, ser de ikke ut til å snakke om miljøer som klart øker menneskenes kraft og domene. I stedet blir vi klar over de de svakeste påvirkningene: Luft som beveger seg rundt kroppen, kanskje ladninger i de omkringliggende magnetfeltene som vi forstyrrer når vi passerer dem. Interaksjonen gjør de mange nærværene og mange dimensjonen som ligger latent i dette ekspanderende feltet lesbare.

Kan dette overgangsfeltet utgjøre en plassering i verden? Tidligere tradisjoner for plassering kan snakke om sterke, stabile grenser, men dette arbeidet krever ikke jorden som en stabil ressurs for rammen om det menneskelige territoriet, og det er heller ikke en protese for forlengelsen av kraft. Overgangsfeltet er fylt med ambivalens og befengt med oscillasjoner. Dette feltet snakker til porøsiteten i våre egne subjektive grenser og den sammensatte karakteren av våre identiteter. Det kan utgjøre et fruktbart utgangspunkt for å tenke nytt om formen av en fornyet offentlig arkitektur.

Journalnotatene som følger danner en parallell åre med spørsmål til vår utforsking i arkitektur og skulptur. De snakker om materialsystemer og innebygd intelligens, og søker et orienteringsleksikon for å beskrive diffuse rom.

Jord

Kan jord konstrueres? Hylozoic Ground prosjektet tenker seg nye lag med amfibisk jord.
Jord har alltid vært en grunnleggende materie i arkitekturen. Jord kan bli sett på som å stå stille og tilsynelatende utgjøre en sikker masse og trykk, som finnes som en plastisk, løs ressurs som danner en ramme rundt det menneskelige territoriet. Men moderne jord tilbyr ikke seg selv stille til den opplyste omrammingen av rommet. Jord ønsker elastisk vekst. På jordskorpen syder det en myriade av halvråtne innvoller, små fragmenter som samler seg og blomstrer, duftende av samstemte hav av vekst som kommer. Jord bygger, en ubønnhørlig blomstrende skapelsesprosess av materie.

Og, jord dekker, og trekker seg tilbake. Jordskorpen dekker og forkler mange lag dannet av kondensering og avsetninger. Jordens ubønnhørlige innhyllelse av materie innenfor materie eliminerer rom. Jord forbruker rom, sletter og forbruker daglige forhold innenfor sin usigelig stille, primale fruktbarhet. Jord eliminerer og fjerner rommet. Presses uendelig sammen inn i mørket. Jord krever sammenbrudd

Den stammende oscilleringen av jordens alternerende sammenbrudd og ekspansjon sender ut skjelvende bølger som kveler sikkerhet. Jordens klumpete, vanntrukne masse stor i kontrast til den opplyste verden av sosial konstruksjon. Ambivalensen som ligger latent i jorden gjør den til en monstrøs dobbeltgjenger for arkitekturen.

Og når vi står her i dag snakker jorden til min febrile biosfære om betente strømninger, blomstrende vekst, som oscillerer i ville svingninger understreket av usigelig stillhet. Når jeg står på denne bevegelige jorden trekker posituren min seg mot spasmer. Den dreiende, viskøse jorden framkaller en kvalmende svimmelhet. Beina mine spenner seg ubevisst, den bøyde stillingen som er frambrakt av reptilhjerne, ytterligere strammet av den innvendige trekkingen av den elastiske menisken under foten. Endringen i min egen positur snur opp ned på all trygghet i mitt utadrettede blikk. Alle avgrensede territorier faller.

Blomster

Vårblomstring, den milde, mumlende engen. Akkurat som de kraftløse havdønningene innstilt til de spebarnsblanke oktavene som ønsket plasmodiene velkommen, så ryggstrengen, så krumninger. Blant det etsede tærede nettverket som er erklært av andre naboer, hva med denne generøsiteten, dette overhengende pustet av næring? Rolig. Stigende. Blir rolig, stigende, stigende.

Virvler stiger opp fra søvnen. Fintenking. Bølger, jeg følger innkapslede tråder. Predisponert: Som grenene som deler seg i to fra grener som samler seg fra trestammen fra tordnende pælerotfestet massebundet jord, som snor seg over den mørke himmelen der mens jeg ser. Individer.

Koppeinfisert firepunkts ren ull Tepper, med løfte om varme. Hvorfor er det, i hver pore, en sammenbindende struktur? Hvorfor, i hver gelevarme blekkspruts kyss, blad? Eller så hvorfor kokende varm i den foraktelige insektskjeven – hvorfor en gang bry seg med blod med en berøring med en myk gest hvis en viral klemme gjør det?

Strødd utover kratt-avfalls flaten avslørt av vårsmeltingen er det en mengde pytter i den vanntrukne jorden, samlere: Oljeregnbueglaserte, fortykket askesedimentbase, siste sesongs mugg som er delvis vasket bort av delvis nedsunkne grener og slyngtråder. For diffuse for å kunne kvalifisere som en spenning, men med nok uforskammet potens til å hoste opp et krampaktig grin hvis det skulle bli bruk for det. Flategropen under hvert av kragebeina mine føles klar for den slags plikter, dumpe smerter overstrødd med sener som er klare til å trekke seg sammen.

Innsiden av albuen min, innvendig, myk. Innsiden av knærne, og ved siden av, flankerende sener. Og de små fordypningene ved foten av hvert fingerpar. Den dypere inngangen mot nerveklyngen mellom stortåa og andretåa ved mellomfoten. Anklene under leddet, sålehøy innenfor buen. Høyt bak i hvert lår nær de tykke implantatene av sener i lårbeinet. Strupen, fremst, nederst. Fontanellen selvsagt. Og for ikke å snakke om dammen som samler seg på midten av vårt innburede bryst.

Dammer

Kroppskart, etse- og syreangrep som langsomt forandrer fordypninger av mykt vev. Muskelpanser, kløftrevne som arbeider seg inn i kjernen som løper langs beina, de avslappede virvlene som dannes av rommene mellom senene like før krysser hverandre i hemmelighet. Dammer, grusomt, der collagen og dårlig brukt plasma ellers kan finne støtte, ta seg igjen. På innsiden av leddet. Ikke klar for arbeid som de elastiske indre og ytre putelagene mellom ryggvirvlene mine. Ikke klar for fødsel, som det berikede plasmaet av stamcellemarg som er klart til å koke. Grepet uforvarende, med store øyne, trengselsgeleskum som først overrisler med en ertende glede, så trukket tom. Ikke klar, men ventende, i interregnum. Rommet som ligger i den beskyttede innsiden som stille kastes tilbake like før stedet der to konvergerende vektorer møtes, hulrom der jeg kan ha tatt en pause for å hvile hvis jeg hadde vært soldat. I disse stedene ligger det mørke dammer.

Den innsiden som huset materialet som ville bære lasten. Limbiske fontener som kvikner til med våren, gjærende. Lemenunger som handler uten å nøle. Vanen med å tenke positivt, ikke som en blymaske, men som en beskyttet innkapslet mantel for den bølgende kjernen. En tolkningport: Denne tingen er mulig, berget åpning. Med emosjonskompass, medium der mønsteret holder.

Forlatt eller borte? Skyene kunne motta akkurat denne lasten og legemet kunne finne det etterpå: Filtrert, beskyttet, styrket.

 

VEDLEGG
Textile Systems, Embedded Intelligence, og Living Systems

Textile Systems og Diffusion

Organiseringssystemene i den hylosoiske topologien styres av variasjon, fleksibilitet og orden. Som kontrast til designprinsippene som fremmer optimale beregninger der maksimalt volum kan innelukkes av den minste flaten som er mulig, foretrekker strukturene som finnes i hylosoiske miljøer diffuse, dypt nettaktige overflatehuder. Disse formene beveger seg bort fra en minimums overflateeksponering av rene sfærer og terninger der de søker å øke sin eksponering og samhandle med atmosfæren.

Spesielle mosaikker, romfyllende arrangementer av individuelle strukturelle flisenheter brukes for å organisere de tekstilliknende lagene i Hylozoic Series. Heksagonale nett organiseres av en tredimensjonal trekantet matrise som styrer felter av festepunkter. Fordi disse organiseringssystemene bruker nedhengte, fleksible felter med festepunkter kan det fort oppstå vridninger og knekk. Dette gjør det mulig å bruke flere orienteringssystemer parallelt innenfor samme miljø. “Kvasiperiodiske” systemer som ikke gjentar seg opptrer gjerne parallelt med repeterende periodiske nett av rombeformede og heksagonale former. Penroseittiske mosaikker utviklet av den britiske fysikeren Roger Penrose, genereres fra sett av “protofliser” som utgjør mosaikkmønstrene. Mens lokale symmetrier og gjentakende clustere av enheter kommer opp gjennom en Penrose-mosaikk, gjentar ikke stoffet som helhet mønstrene sine. Tidligere prosjekter som benytter Penrose-organisering omfatter Orgone Reef, Orpheus Filter, og Implant Matrix, og kan ses i filterlagene i Hylozoic Series.

Variasjoner innenfor rigide geometriske mønstre opptrer også innen todelinger og hybride elementer blir satt inn innenfor bestemte oppsett. I nylige prosjekter gir kryss mellom overliggende flisarbeid spesielle kvaliteter som omfatter store skumliknende mønster. Ved å kombinere heksagonale og Penrose-arrangementer og gi rom for litt vridning og bøying for å føre de tre dimensjonen sammen kommer det opp skumliknende stoffer. Geometrien som oppstår antyder en evne til å håndtere strukturelle krefter og inviterer til sirkulasjon og komponentorganisering, noe som indikerer et potensial for multifunksjonssystemer.

Implementert intelligens

Organiseringen av mikroprosessorbaserte interaktive systemer som er bygd inn i det hylosoiske miljøet omfatter et kommunikasjonsnivå og et kontrollnivå. Den høyere, eller toppnivået i organiseringen er satt sammen av et kommunikasjonssystem som muliggjør nabolagatferd og global atferd – sammensatte reaksjoner. Dette oppnås ved hjelp av et “et-for-mange” kommunikasjonssystem der alle nodene innenfor skulpturen lytter til en kanal, og alle nodene sender meldinger ut på en annen kanal. Dette komplementeres av en oversetternode utenfor skulpturen som lytter til alle nodene i skulpturen og sender filtrerte og oversatte meldinger tilbake ut til alle lyttenodene.

Den lavere, eller bunnivået i organisasjonen er sammensatt av et kontrollsystem som direkte genererer lokal atferd – individuelle nodereaksjoner. Kontrollsystemet som nå blir utviklet i vårt studio beveger seg mot en avgrenset «innebygd intelligens» innenfor miljøet. Dette vil gjøre det mulig å opprette en rekke distribuerte organisasjoner der individuelle noder kobles til flere undernoder, som hver enkelt blir koblet sammen med transducere (sensorer og aktuatorer). Undernoden tar et kontrollsignal fra rotnoden og oversetter den til sett av individuelle kontrolloperasjoner som styrer transduceren.

Neste generasjons utvikling som er planlagt for dette interaktive systemet omfatter inkludering av både trådløs kommunikasjon og strukturelt integrert kabling for strømtilførsel. Disse tiltakene vil gi frihet med tanke på plassering av noder innenfor de lette nettingstrukturene. Vi ser også for oss et steg utover det relativt rigide pyramidale organiseringen av et “et-for-mange” nettverket, mot et nytt masket kommunikasjonssystem. Denne framtidige utviklingen vil også omfatte introduksjonen av «subsumpsjon»-arkitektur, en atferdsbasert kontrollstrategi som brukes for å kunne bruke automatiserte refleksliknende lenker mellom sansing og aktuering, uten bruk av prosessering på høyere nivå. Man kan observer en analogi til subsumpsjon i den menneskelige fysiologien der buntede ganglier som for eksempel de sensitive clusterne i albuene, knærne, brystbeinet og pinealkjertelen konfigureres til å forårsake muskulære reflekser automatisk, før hjernen blir varslet om sensoriske hendelser.

Denne kontrollstrategien vil tillate orkestrering av lag av stadig økende kompleks lokal atferd. Nå, når tilskuerne møter en sensor under en av filternodene sendes det resulterende signalet opp til en lokalt delt mikroprosessor for tolkning. Signalene blir i sin tur sendt tilbake til den lokale aktuatoren som forårsaker rykningsreflekser på stedet for det opprinnelige signalet. Med subsumpsjonsfunksjoner kan det oppstå innebygde reflekser direkte ved det opprinnelige stedet, fri for behovet for å involvere en delt prosessor. Sensoraktivitet kan likevel rapporteres og output-kontrollen kan overstyres av flere lag med kontrollfunksjoner på høyere nivå. Denne funksjonen gir potensiale for betydelige større fleksibilitet og kompleksitet i nivået for skulpturell atferd som oppleves av tilskuerne.

Til slutt blir det også utviklet sensorfunksjoner for å kunne muliggjøre termiske, optiske og akustiske input. Kroppsvarme og tilknyttede intime menneskelige fysiologiske responser kan spores av disse funksjonene. En framtidig intensjon er å gi mulighet for sansing av feromoner, og bruke konstruerte fotocellefunksjoner som kan fungere som spesialiserte «kjemiske neser».

Levende systemer

Med fotoceller i et hylosoisk miljø gis det mulighet for å utvikle et primitivt metabolsk system inni skulpturen. Fotocellene er enkle modeller av levende celler laget av uorganiske ingredienser som viser noen av de samme egenskapene som levende celler og utfører liknende funksjoner som metabolisme, Bevegelse, replisering, informasjon, utvikling og selvbygging. Innebygd inne i flasker produserer fotocellene et beskyttet miljø der væsker som er tyngre og lettere enn vann blir satt opp som stillaser. En tilstand som likner på vektløshet oppnås i rommet der de to tilstandene møtes, et balansert miljø der kjemikaliene kan felles ut, blærer kan utvikle seg og viskøse systemer kan oppstå. For tilskueren oppleves fotocellene som visningen av et arkitektonisk lymfenettverk. [fjerne denne siste setningen?]

Den adaptive kjemien innenfor et vått system fanger inn spor av karbon fra dampene rundt seg og bygger delikate strukturelle stillaser. Konstruerte fotoceller og chells (væskestøttede kunstige celler som deler noen av karakteristikkene til naturlige levende celler) organiseres i en serie av innbygde inkubatorflasker. Strømmer av lys og vibrasjon, trigget av responsen til tilskuerne som beveger seg inne i verket påvirker veksten i fotocellene og fungerer som katalysator for dannelsen av blærer og setter i gang sekundære avsetninger av godartede materialer. Sensorer overvåker helsen i vekstflaskene og gir tilbakemelding som påvirker atferden til de interaktive systemene som er rundt tilskueren.

Tilstedeværelse av fotoceller i hylosoiske miljøer illustrerer at ny designforskning nå fokuserer på den spekulative implementeringen av fotocellekjemi i arkitektoniske systemer. Denne forskningen har implikasjoner for arkitekturen og det bygde miljøet i sin helhet og antyder at utviklingen av nær-levende smarte materialer kan oppnås. Disse materialene kan så å si «vokse» selv, føle og respondere på stimuli fra miljøet, dele ressurser, filtrere forurensing og reparere seg selv.

Framtidige Hylosoiske systemer vil gjøre det mulig å bruke den syntetiske biologien som nå skjer in vitro (i glasskar) til å flytte ut, ex vitro, og inn i primitive kunstige sirkulasjonssystemer. Deler av dette vil omfatte å inkorporere et nytt sensornettverk som kan lese tettheten i kjemiske flasker og justere de omliggende forholdene for å støtte veksten i fotocellene i andre områder av systemet. Feromonsansingsevne blir også utviklet slik at oktaver av ekspandert fysiologi rundt en tilskuer kan bli et arkitektonisk rom. Kjemiskyen som sendes ut fra en tilskuer kan i seg selv bli et håndgripelig medium.

 

1.       Deler av teksten i dette essayet opptrer i ‘Empathy and Affinity in the Hylozoic Series’ av Philip Beesley, i boka ‘Architecture In Formation’ redigert av Aaron Sprecher (Routledge, 2013).