ALTERNATE EMBODIMENTS /  PROSTHETIC HEAD

STELARC / ALTERNATE EMBODIMENTS, PROSTETHIC HEAD

Vi lever i en tid av overflod og likegyldighet. Med protetiske forlengelser og avanserte driftssystemer. Det finnes biokompatible komponenter med substans og størrelse som gjør det mulig å koble teknologi til kroppen, eller implantere den i kroppen. Det er blitt skapt et turbinhjerte som er mer robust og pålitelig enn alle kunstige hjerter som er laget tidligere. Hjertet sirkulerer blodet kontinuerlig, uten puls. I nær fremtid vil du kunne hvile hodet mot din kjæres bryst. Han puster og er varm. Han lever. Men han har ikke hjerteslag. Organer blir tatt ut og erstattet. Organer blir bygd opp og operert inn. Det blodet som flyter i mine årer i dag kan sirkulere i din kropp i morgen. Eggceller befruktes med sæd som har vært frosset. Det er mulig å ta hudceller fra en impotent mann og gjøre dem om til sædceller. Og mer interessant, celler fra en kvinnekropp kan kodes om og bli til sædceller. Ansiktet fra en donorkropp blir et nytt ansikt som kan festes på hodeskallen til en annen. Lemmer kan amputeres fra en død kropp og få nytt liv på en levende. Lik kan bevares for alltid ved hjelp av «plastinering», mens kropper i koma kan holdes kunstig i live på ubestemt tid. Kryogenisk konserverte lik venter på gjenoppliving i en tenkt fremtid. De døde, de nesten døde, de ikke-døde og de som ennå ikke er født eksisterer side om side. Vi dør ikke lenger biologisk, men på grunn av en eller annen katastrofal hendelse eller teknologiske uhell. I økende grad dør vi som følge av at vi slår av systemene som holder oss i live. Dette er Kadaverets, Komaets og Fantasifosterets (Chimera) tidsalder. Fantasifosteret er kroppen som operer i en sammensatt virkelighet. En biologisk kropp, forlenget med teknologi, telematisk styrt av virtuelle systemer. Fantasifosteret er en vekslende legemliggjøring av kjøtt, metall og kode. Kroppen opererer i likegyldighet. Likegyldighet som det motsatte av forventning. En likegyldighet som åpner opp for noe mer, en utvikling – i sin egen tid og med sin egen rytme. En likegyldighet som lar kroppen henge med kroker gjennom huden, som godtar å få en skulptur plassert inni magen, som gjør seg tilgjengelig og lar seg koreografere av mennesker andre steder, og som tillater at et øre blir kirurgisk konstruert og grodd fast på armen ved hjelp av stamceller.

Det vi trenger er ikke et Second Life men et Third Life, hvor våre avatarer kan interagere ikke bare i det virtuelle rommet, men med sine fysiske surrogatverter i den virkelige verden. Legemer i omløp blir til fraktallegemer blir til fantomlegemer.

THE PROSTHETIC HEAD ble konstruert i 2002 av tre programmerere i San Fransisco – Karen Marcelo, Sam Trychin og Barrett Fox. Det tok utgangspunkt i to filosofiske påstander: Nietszche som hevder at det ikke er noe «væren» bakenfor «gjøren» (det er handlingen i seg selv som er viktig), og Wittgensteins påstand om at tenking ikke er lokalisert i hodet, men heller i papiret du skriver på eller i leppene du snakker med (tenking er ikke skjematisk lokalisert inne i hodet ditt). 3D-modellen ble konstruert ved hjelp av et datamesh med 3000 polygoner, med øyeeplene, tungen og tennene som separate, bevegelige komponenter. Hodet ble dekket med kunstneres ansikt. Det snakkende hodet er basert på en tilpasset og videreutviklet Alice Chatbot (en snakkende datamaskin), med en database og en konversasjonsstrategi som gjør at det responderer når noen henvender seg til det. Det kan svare på et hvilket som helst spørsmål – det kan være personlig, opplyst og til tider filosofisk. Hodet kan også være kreativt. Det kan deklamere egne dikt og generere sanglignende lyder som varierer fra gang til gang. Forestillinger om intelligens, bevissthet, identitet, handlekraft og legemliggjøring blir problematisk her. Mens en fysisk kropp kan bli eksponert som utilstrekkelig, tom og ufrivillig, blir hodets forbløffende simuleringer av anerkjennelse og respons noe forførende. Når dets evner utvikler seg og databasen blir større vil det etter hvert fremstå som mer uavhengig i sine tilbakemeldinger. Kunstneren vil ikke lenger kunne ta ansvar for det hodet hans sier.

Som en del av Thinking Head Project (under ledelse av University of Western Sydney i perioden 2006-2011), ble det laget alternative legemliggjøringer, som the ARTICULATED HEAD, the FLOATING HEAD, the SWARMING HEADS. The Articulated Head besto av en LCD-skjerm som viste the Prosthetic Head. Skjermen var festet til enden av en industriell robotarm. Det ble utviklet en «oppmerksomhetsmodell» som inkluderte lydlokalisering og visuell sporing, for å gjøre roboten enda mer interaktiv og forførende. The Floating Head var et samarbeid mellom NXI Gestatio i Montreal og MARCS Lab ved UWS. Hodet ble festet til en flyvende kuboide-robot, og fikk et eget adferdsvokabular som ga en mer langsom respons. The Swarming Heads er en gruppe med syv små roboter på hjul som viser et bilde av hodet på hver sin tablet computer. En Kinect sensor på toppen av hver robot gjør det mulig å kommunisere med gester mens hodene genererer setninger. The Swarming Heads er et arbeid under utvikling som vil se nærmere på uforutsigbar flokkoppførsel. En annen mulighet er å bruke the Swarming Heads som en flerdelt Skype-plattform hvor hodet kan kontrollere sin egen robotkropp og interagere fysisk så vel som visuelt og akustisk med andre.

Med utgangsounkt i det digitale skallet til the Prosthetic Head oppstod et nytt prosjekt: the PARTIAL HEAD. Vi scannet først ansiktet til kunstneren og så en hominid hodeskalle. Deretter ble menneskeansiktet transplantert digitalt på den hominide hodeskallen. Dette ansiktet ble et tredje ansikt, et ansikt som ikke var hominid, men heller ikke fullstendig menneske. En alternativ evolusjonsmessig konstruksjon. Med den visuelle dataen ble det laget et 3D-stilas hvor vi prøvde å dyrke frem et lag med levende hud. Det «levde» bare i noen dager dager. Etter en uke var det tomt for næring, og det ble tatt vevsprøver som ble bevart i formaldehyd for den gjenværende tiden av utstillingen. Organprinting er en krysning mellom 3D-printingsteknikker og vevsteknologi. Se for deg at du i stedet for å skrive ut noe med farget blekk kan skrive ut med «dråper» som består av levende celler. Dette kan gjøres lag på lag på biologisk nedbrytbart papir, og f.eks. kanskje resultere i en arteriedel som er transplanterbar. Hvis vi kunne legge inn alle 3D-anatomiske data (om celletyper og vevsstruktur) ville kanskje Hewlett-Packard i fremtiden kunne utvikle en 3D-printer som kunne skrive ut komplekse organer og kroppsdeler. Utfordringen ville selvsagt være å få liv i et organ som for eksempel et hjerte. Du måtte legge det i et kar med næring, holde 37 graders varme, sørge for tilstrekkelig blodsirkulasjon og periodevis elektrisk stimulering. Forhåpentligvis ville hjertet begynne å slå, slik at det kunne opereres inn i en pasient. Det er altså en mulighet for at vi vil få rik tilgang på organer – ikke ved å hente dem fra døde donorkropper og levende kropper fra den tredje verden, men i steden fra stamcelleproduksjon og printing. Hvis dette skjer vil det bli en overflod av organer. De Kroppsløse Organenes tidsalder. Med organer som venter på en kropp.

Det vi trenger er ikke et Second Life men et Third Life, hvor våre avatarer kan interagere ikke bare i det virtuelle rommet, men med sine fysiske surrogatverter i den virkelige verden. Legemer i omløp blir fraktallegemer blir fantomlegemer. Den post-humane verden vil ikke lenger være begrenset til kropper og maskiner, men heller omfatte intelligente enheter, bilder og forestillinger som understøttes av elektroniske medier. Kropper og maskiner har langsomme prosesser i form av stoffskifte og maskineri, og må operere under størrelser som vekt og friksjon. Forestillinger er flyktige og opererer med lysets hastighet. Forestillinger er udødelige. Avatarer har ingen organer.