NEIL SPILLER.En algoritmisk tilnærmelse for arkitektonisk tenkning.Arkitekturkveld 4. okt. @ DOKKHUSET.

Neil Spiller / Hommage a Courbet

Hovedforeleser er Neil Spiller, Dekan ved School of Architecture, Design & Construction ved University of Greenwich, professor i arkitektur og digital teori, grunnlegger og direktør for the Advanced Virtual and Technological Architecture Research Group (AVATAR) og praktiserende arkitekt.

Refleksiv urbanisme i en skog av tegn.

Arbeidet mitt spenner fra teoretiske vågestykker til praktisk arkitektur. Det formes av min interesse for arbeidet til arkitekt Cedric Pride og kybernetiker Gordon Pask, og utforsker friksjonen mellom media og virkelighet. Det undersøker det iboende oksymoronet som ligger i begrepet «virtuell virkelighet», og hvordan dette avvikende begrepet gjennomsyrer våre bygde omgivelser. I tillegg har en ny verdsetting av Surrealismens romlige protokoller avgjørende betydning for min utforsking av fremtidens byer.

Da jeg først startet å skrive var det den kroppslig inntreden i cyberspace og Mondo2000 alle snakket om. Siden den gang har mange av oss innsett at vår intelligens er konkret. Vår intelligens er sammensatt av virtuelle og faktiske ting, og syntesen mellom det virtuelle og det ekte er det jeg konsentrerer meg om. Ideen om å leve i en kapsel med kroppsfunksjonene koblet til utslagsvasken er på ingen måte en god tanke. For meg er arkitekturen virkeliggjort i en serie refleksive objekter eller narrativer. Jeg sier ofte at arkitektur kan være alt fra det mikrokosmiske og nanoskopiske til det kosmografiske. Jeg er opptatt av den uklare grensen mellom det virtuelle og det virkelige som et rom for refleksjon.

Det som skuffer meg er hvordan arkitektene har valgt bare én vei til virtualitet, og utnyttet denne slik at den nå er tilnærmet allestedsnærværende. Det et så mye mer ved den virtuelle verden og dennes nærhet til arkitekturen som trenger å utforskes.

Jeg bruker mye tid på å snakke om og tenke på Surrealismen som en måte å finne metoder for å få høyere ambisjoner og mer kunnskap om den digitale verden. Mer spesifikt er den paranoid-kritiske metoden, som Salvador Dalís psykoseksuelle tilnærming, sentral i hvordan jeg gjentolker verden. Tegningene mine har blitt beskrevet som en form for myteskaping, og arbeidet mitt har gjennom de siste ti årene i aller høyeste grad blitt svært mytisk. Så jeg prøver å forholde meg til surrealistenes arbeid, som jeg synes var modig i sin samtid, og bruker dette for å stille spørsmål ved noen av de antakelsene som vi (arkitekter) har om vår rolle i samfunnet.  Snart vil vi kunne begynne å lage rom som ikke dikteres av byplanleggerens tyranni, eller arkitektens estetiske tyranni. Hva skjer da?

Det som skuffer meg er hvordan arkitektene har valgt bare én vei til virtualitet, og utnyttet denne slik at den nå er tilnærmet allestedsnærværende. Det et så mye mer ved den virtuelle verden og dennes nærhet til arkitekturen som trenger å utforskes. Jeg er opptatt av det jeg kaller arkitektur for en ny etstetikk som i all hovedsak er algoritmisk. Jeg mener at det finnes en plass for algoritmisk arkitektur, men for å kunne utforske den skikkelig må vi forlate datamaskinen og vekke til live det biotekniske.

Jeg mener at det finnes en plass for algoritmisk arkitektur, men for å kunne utforske den skikkelig må vi forlate datamaskinen og vekke til live det biotekniske.

‘Arkitekturkveld @ Dokkhuset’ arrangeres 4. okt. som et samarbeide mellom Fakultet for Arkitektur og Billedkunst, NTNU, Norsk Form og Meta.Morf 2012. Kurator: Meta.Morf v/ Espen Gangvik.