A Matter of Feeling. 
Av Alex Adriaansens, direktør V2_, Rotterdam.

Reklamen har fått oss til å jakte på biler og klær. Vi har jobber vi hater så vi kan kjøpe dritt vi ikke trenger. Livet er vår store depresjon. Fjernsynet har fått oss til å tro at vi alle en dag skal bli millionærer og filmguder, og rockestjerner, men det kommer ikke til å skje. Langsomt går dette opp for oss. Og vi blir veldig, veldig forbanna.

Tyler Durden i «The Fight Club»

Velferdsstaten går i oppløsning, pensjonsfondene tømmes, lønningene blir lavere (om man er så heldig å få beholde jobben i det hele tatt), og en generell fremmedgjøring har fått taket på oss. Hvis vi scanner mediene hører vi til stadighet om følelsen av å være forrådt, villedet og fanget. Det lovende og en gang så inspirerende modernistiske eksperimentet fra forrige århundret ser ut til å ende opp i et scenario som er mye mer radikalt enn vi hadde sett for oss. Ingenting av dette skjer uten at kunstnerne legger merke til det. Den belgiske kunstneren Wim Delvoye sa i et av sine alltid like provoserende intervjuer at det moderne livet er meningsløst. Den mest unyttige gjenstanden han kunne tenke seg å lage var en maskin kalt Cloaca, som ikke har noen annen funksjon enn å transformere mat til avfall. Cloaca er faktisk en stor installasjon som lager dritt av mat. Hensikten er å se nærmere på fordøyelsesprosessen. Maten begynner sin ferd i en lang, gjennomsiktig munn, transporteres så gjennom en rekke maskinlignende stasjoner, og ender opp som hard materie, adskilt fra væske ved hjelp av en sylinder. Delvoye samler opp det realistisk luktende resultatet og selger det, lagt ned på små krukker med harpiks hjemme i atelieret hans i Ghebt. Produktet har solgt ganske godt over flere år.

Vi har kommet til et punkt hvor vi stadig møter på grunnleggende problemer som stiller spørsmål ved hele det modernistiske samfunnet og den livsstilen det har generert. Vi er tatt på senga fordi vi trodde vi hadde alt under kontroll. Vår moderne drøm og vår konsumerende livsstil så ut til å vare evig, og så blir vi plutselig konfrontert med den moderne, humansentriske livsstilens begrensninger.

En ting er i hvert fall sikkert; vi har undervurdert hvor sårbare vi mennesker faktisk er, som del av et større økosystem basert på gjensidig avhengighet. En annen ting vi er blitt smertelig klar over er at livet selv ikke kan reduseres til små enheter som atomer, til objekt eller subjekt. Alle ting eksisterer innenfor et nettverk av relasjoner. Det å forstå og forske på økologier er et av hovedmålene med Protei, initiert av Cesar Harada. Dette er plattformteknologi som er laget for å transportere vitenskapelig nyttelast og oppryddingsutstyr på havet, utviklet av et globalt fellesskap av kunstnere, forskere, ingeniører, designere, produsenter og sjøfolk. Det er en foranderlig, open hardware, seilende robot som skal overvåke og rense havet. Den er laget for å samle opp oljesøl, men siden dette er et open source-prosjekt kan man i fremtiden lage andre versjoner til andre formål: Protei for ansamling av plastsøppel i det nordlige Stillehavet, tungmetaller i kystnære områder, giftige stoffer i urbane vassdrag. Hvis den lykkes vil Protei kunne nå mye lenger enn til oljesøl. «Vi har flere hundre millioner tonn plast i havet som må samles opp. Vi trenger et distribuert system som fra havoverflaten kan studere forsvinnende korallrev, overvåke nedgang i fiskebestander, måle lekkasjer av radioaktivitet og mye mer,» sier Harada.

Kunst, biologi, naturvitenskap, samfunnsfag og humanistiske fag er i ferd med å finne en felles plattform gjennom deres fornyede interesse for Vitalismen (den filosofiske tradisjonen som prøver å identifisere «årsaken til alle livsfenomener i menneskekroppen») og materialteknologier (1). Denne filosofien går bort fra en mekanisk oppfatning av livet. Maskinene, som levende vesener gjerne ble sammenlignet med innenfor den gamle mekanistiske tenkningen, er fullstendig forandret. De er ikke lenger mekaniske innretninger med tannhjul, kjettinger og olje, men elektroniske nyskapinger som består av mikrobrikker, elektromagnetisk stråling, LCD-skjermer og digitale koder. I tillegg skaper forståelsen av livet som noe begrenset – ikke bare på individnivå, men for hele biosfæren – et presserende behov for å revurdere hva livet faktisk er og hvordan vi skal forholde oss til det. Vi må overvinne den forakten for liv som ligger i forståelsen av materie som noe livløst, og oppfatningen om at liv kan reduseres til sammenhengen mellom livløse molekyler og strukturer. Spørsmålet om hvordan liv oppstår og hva liv består av er tilbake i sentrum av debatten omkring vår tids teknologiske kultur.

Philip Beesleys verk Hylozoic Filter Layer er et engasjerende, interaktivt miljø som beveger seg, puster og skaper omgivelser som kan «føle» og «bry seg». Det har blitt utvidet og videreutviklet av forskere, ingeniører og designere fra hele verden. Beesley skaper rom som løser seg opp i skoglignende, svevende felt. De responderende miljøende åpner opp for kroppslig fordypelse og vidstrakt iakttagelse. I dette rommet blir jukseplanter – alle syntetisk – levende. De trekker seg tilbake, trekker seg sammen, slapper av og åpner seg når vi går forbi, og frembringer både undring og angst. De utløser en følelsesmessig respons hos de besøkende, og oppfordrer dem til å «stille spørsmål ved grensen mellom det naturlige og det kunstige, og se nærmere på sin egen organiske tilstand når de interagerer med teknologi.»

Guto Nobregas verk Breathing er på sin side en hybrid skapning laget av en levende organisme (en plante) og et kunstig system. Skapningen reagerer på omgivelsene gjennom bevegelse, lys og støy fra dens mekaniske deler. Verket er resultatet av forskning på planter som sensitive objekter for å skape kunst. Breathing er et lite skritt i retning av en kunstform der subtile prosesser og interaksjon mellom organisk og ikke-organisk liv kan utstyre oss med enkle metoder for å kommunisere med planter, og gi oss ny innsikt i plantenes liv.

Gjenstander, sosiale relasjoner, politikk og forbrukeradferd er ulike resultater av det man kan kalle «relasjonsdesign», og hvert enkelt design er annerledes og unikt. Etter en tid med industriell masseproduksjon, hvor standardisering har vært det viktigste, har behovet for variasjon og mangfold gjort seg gjeldende i vår tids sosiale, kulturelle, politiske og miljømessige behov. Ønsket om mangfold skiller seg ikke betraktelig fra den økologiske virkeligheten, hvor vi oppfatter alt som relasjonelt: planter påvirker dyr, og dyr påvirker hverandre. Ethvert relasjonelt system drives av påvirkninger, eller, som vi gjerne kaller det, følelser (2).

The Prosthetic Head av Stelarc leker med påvirkning som strategi for å skape en relasjon til publikum. Dette er et automatisert, animert og forholdsvis opplyst kunstig hode, som snakker til den som henvender seg til det, altså til deg, publikum. Ganske snart blir man usikker på hvem man faktisk snakker med – er det kunstneren, eller et finurlig, kunstig system som oppfører seg svært menneskelig? Sannsynligvis begynner man etter hvert å like eller mislike denne «personen» man snakker med. The Prosthetic Head-prosjektet består av et 3D avatarhode, i utseende ikke ulikt kunstneren selv. Det er imidlertid ikke bare en intelligens adskilt fra kroppen, men snarere en problematisering av våre forestillinger om bevissthet, identitet, handlekraft og legemliggjøring. Mens en fysisk kropp kan bli eksponert som utilstrekkelig, tom og ufrivillig, blir avatarens forbløffende simuleringer av anerkjennelse og respons noe forførende. Man kan spørre seg om hodet er et patologisk, et filosofisk eller rett og slett et flørtende hode. Når databasen til hodet vokser, og det blir mer uavhengig i sin respons, blir det problematisk. Da kan ikke kunstneren lenger ta det hele og fulle ansvaret for hva hodet sier. Det kan ikke Meta.Morf heller, men så langt har vi ikke kommet riktig ennå.

Markus Kisons verk Pulse har en litt annen tilnærming. Dette er en live visualisering av følelser som kommer til uttrykk på private bloggfellesskap, som wordpress.com Blogginnlegg blir sjekket mot en liste av følelser, som refererer til Robert Plutchiks banebrytende bok Psycho evolutionary Theory of Emotion fra 1980. Plutchik beskriver åtte grunnleggende menneskelige følelser: glede, tillit, frykt, overraskelse, tristhet, avsky, sinne og forventning. Han har utviklet et diagram hvor disse følelsene, sammen med sine svakere og sterkere motstykker, danner en tredimensjonal kjegle, bestående av 24 felter. Kjeglen er den grunnleggende formen for verket, som kan forstørres i de 24 retningene til de ulike følelsene. Hver gang en følelses-tag, eller et aktuelt synonym, dukker opp i et ferskt blogginnlegg, endres det foranderlige objektet på en måte som gjør at det nye volumet representerer en liten del av den samlede følelsesmessige tilstanden til de som surfer på internett akkurat nå.

Man kan si at alle relasjoner er følte relasjoner; vi ser, derfor føler vi, og fordi vi føler så handler vi. Alt i verden, alle gjenstander (levende og ikke-levende) danner nettverk ved å samhandle med omgivelsene. Disse interaksjonene styrker og svekker forbindelsene i et nettverk, som dermed strukturerer seg selv. I denne prosessen oppstår «form» (det være seg sosiale, kulturelle, teknologiske, materielle eller kulturelle former) og blir en del av vår materielle verden. Dette standpunktet går bort fra et klassisk, romantisk syn på naturen som noe rent og ekte, og tar konseptet natur over mot det bredere konseptet liv – liv som i vital materie. Når vi snakker om vital materie handler det om livets utøvende karakter, og vi inkluderer teknologi som en del av livet. I denne konteksten kan «hele livet – alle våre beslutninger, alle våre bekymringer – anses som et spørsmål om relasjonell design.»

Peter Flemmings arbeid tar utgangspunkt i at alle ting har en naturlig resonansfrekvens. Denne besnærende tanken antyder en grunnleggende sammenheng mellom absolutt alt. Hans gamle bil vibrerte intenst når den nådde en viss hastighet. Kroppene våre har resonansfrekvenser. Det samme gjelder stiftemaskinen på pulten min, det gjelder skyskrapere, broer, jordskorpeplater. Instrumentation er en elektromekanisk lydinstallasjon som er inspirert av resonans. Galleriinstallasjonen er en videreutvikling av eksperiementer i atelieret. Den benytter et begrenset utvalg av redskaper og tigjengelige materialer, og har i seg et element av det provisoriske. Verket spenner over to separate, men likevel sammenhengende områder, som får frem ulike aspekter ved det.

Meta.Morf presenterer samtidskunstnere og designere som jobber med utgangspunkt i sympatier for og samhørighet med ulike livsformer. Livsformer i både teknologisk og biologisk forstand. Zimouns verk er sannsnligvis det mest bokstavelige uttrykket for dette. Her kan vi høre tremark som jobber seg gjennom et stykke tre, men vi ser dem ikke. Dette enkle, men fantasifulle verket er bare ett av mange uttrykk for slektskapet med ulike livsformer som kommer til syne på Meta.Morf.

Generelt kan man si at alle verkene på utstillingen handler om å designe relasjoner. Det kan være på et sosialt, kulturelt, materielt eller teknologisk nivå. E-volved Cultures (2005-2011) av Driessens&Verstappen er utstilt programvare hvor et kunstig landskap vokser frem i sanntid. Virtuelle agenter etterlater seg visuelle spor i interaksjon med omgivelsene, og genererer dynamiske piksellandskap. Den fargerike, abstrakte animasjonen kan gi assosiasjoner til landskapsformer, geologiske prosesser, skyformasjoner, fremvekst av sopp, organvev eller satellittbilder, men unnslipper til slutt alle forsøk på en endelig definisjon.

I Meta.Morf-utstillingen kan man se et mangfold av kunstneriske tilnærminger til utvikling og bruk av «smarte materialer», materialer som oppfører seg som levende systemer som kan forandre seg og tilpasse seg. Dette er et viktig forskningsfelt innenfor dagens arkitektur, mote og kunst, som ser på den sosiale og miljømessige konteksten og dynamikken disse fagområdene opererer innenfor. Du kan også få et innblikk i hvordan kunstnere ser på teknologiens og det materielles performative karakter, og hevder at teknologi og ikke-levende materie ikke er «død materie», men aktive agenter som former våre liv – på godt og vondt.

Jessica de Boer sitt arbeid Solid Void viser en isblokk som formes i en termodynamisk prosess. En glassbeholder fylt med vann henger i løse luften i et rom som holder 20˚C. Prosessen begynner når et oktahedron av is plasseres i glassbeholderen, akkurat passe stort og med lufttett lukking. Her kan man observere to ulike fenomener. I smelteprosessen utveksles det varme mellom isen, vannet og omgivelsene. Dette omformer isblokken fra et oktahedron til en vakker diamant. Molekylene smelter ved 0˚C og strømmer til overflaten. Når molekylene blir varmere blir de også tyngre, og de synker til bunnen, hvor temperaturen er 4˚C. Det er denne sirkulasjonen som gjør at vannet graver seg inn i isen og former en diamant.

Momentum av Xandra van Eijk tar for seg forfallssprosessen og menneskets manglende evne til å overvinne den.  På grunn av visse ingredienser i et fargestoff kan fargene bre seg utover, men ikke blandes. Mens det drypper konstant i to timer på ett punkt presses fargene til å skyve bort de andre fargene. Fargene må på den måten kjempe om plassen, noe som fører til kontinuerlig forandring. I denne prosessen når fargestoffet sin tålegrenser, og begynner å «knekke». Etter syv punkter er karet fullt og må tømmes for at prosessen kan fortsette. Dette gjøres ved å legge et fire meter langt bomullspapir på overflaten. Fargene trekker inn i papiret, og etter et par minutter blir papirat tatt av igjen og lagt til tørk, som et snapshot, et minne om det som en gang var. Glassrørene renses og fylles på nytt, før prosessen begynner igjen. Etter syv fulle kar og syv ganger fire meter med papir, er vannet i en slik tilstand at fargeblandingen ikke lenger vil spre seg på overflaten. Installasjonen er dermed ferdig. Alle forandringer og alt som skjer i prosessen registreres, og notater og «utskrifter» nummereres. Til slutt står man igjen med en farget tidslinje som viser nedbrytningen i den kjemiske prosessen. Hvert enkelt papir forteller en historie i seg selv, men vi ser også en gradvis forringelse fra ett papir til det neste.

Antony Halls Perpetual Puddle Vortex er et annet verk som tar utgangspunkt i materialenes performative karakter. En tilsynelatende tilfeldig dam har en virvelstrøm i sin midte. Det ser ut som om dammen hele tiden blir dratt ned i et tomrom, men den blir aldri mindre. I løpet av dagen produserer dammen en kontinuerlig strøm av mønstre, i skum eller tynne lag av flytende olje. Verket forandrer seg ut fra temperatur, fuktighetsnivå og lys.

Hvis man skal finne ett utsagn som beskriver Meta.Morf så må det være være at vår sammenfiltring med teknologi skaper en verden hvor vi må tenke fundamentalt nytt om hvordan vi designer våre omgivelser, våre gjenstander og våre liv, og hvor vi en dag kan komme til å finne opp en ny strategi for det vakre, en strategi tilpasset det tjueførste århundre. Denne siste kommentaren om det vakre er forøvrig hentet fra bok fra V2_ som heter Vital Beauty.

Ralf Baeckers Irrational Computing uforsker materialer, estetikk og potensiale i det digitale. Det grunnleggende råmaterialet i informasjonsteknologien som omgir oss er halvledende krystaller som silisium, kvarts og silisiumkarbid, som, takket være dagens avanserte mikroteknologi og sofistikerte metoder blir prosessert inn i transistorer eller integrerte kretser (IC), mens de materielle aspektene ved moderne mikroprosesser forlengst har sluttet å være noe begripelig. Ekstrem forminsking og lukkede systemer (black box set-up) utelukker enhver form for visuell fortolkning. Kretsen i denne installasjonen strider mot utviklingen innenfor informasjonsteknologi ved at den representerer systemet i mangedoblet størrelse. Prosjektet blir dermed en ekstrem «zoom» inn på de minste «fysiske» delene i en digital prosess. Digitale systemer blir gjennom sin funksjon oppfattet logisk og rasjonelt. Det minste fysiske eller elektrotekniske nivået (krystaller med halvledende egenskaper) er imidlertid basert på kvantemekaniske, det vil si statistiske eller uforutsigbare, prosesser. Man kan dermed si at moderne datateknologi har temmet og kultivert det kaotiske. I sitt arbeid kommenterer Ralf Baecker dette paradokset ved å utforsker estetikken i materialene som har vært grunnlaget for utviklingen av et globalt digitalt nettverk. Det er ikke meningen at «Irrational Computing» skal «virke» – hensikten er simpelthen å lete etter det poetiske på grensen mellom «nøyaktighet» og «kaos».

Meta.Morf er et høydepunkt som finner sted annenhvert år. Det er samlingssted for et internasjonalt samfunn av profesjonelle og unge talenter som presenterer sin forskning og sine prosjekter, hvor det utveksles ideer, konsepter og resultatene av ulike kreative praksiser. Meta.Morf vil gi næring til samarbeidet mellom kunst og vitenskap.

Kunstnere og teoretikere som deltar på Meta.Morf 2012 tar opp grunnleggende spørsmål om livet, i konteksten av vår teknologiske kultur og konsekvensene den har for hvordan vi designer våre liv og våre omgivelser. Denne generasjonen lar seg ikke stoppe av grenser, regler eller det politisk korrekte. Vi kan nå høyere enn himmelen, men glemmer aldri å realitetsorientere oss.

Kianoosh Motallebi sin Terrestrial Ball er et konseptuelt grunnleggende prosjekt i Meta.Morf-utstillingen; man kan påstå at det inneholder alle de materialene som benyttes i utstillingens resterende arbeider. Verket er en liten, sfærisk gjenstand laget av de 94 elementene som finnes naturlig på jorda. Det både en svært håndgripelig kommentar til verden vi lever i, et memento om hvor vi kommer fra og en gjenstand som har en grunnleggende relasjon til alle andre gjenstander og stoff som noensinne har vært laget.

Alex Adriaansens / Direktør V2_ /  Rotterdam

—

(1) Chris Salter, Concordia university, 2011. Denne debatten finner vi for eksempel igjen i publikasjoner som Vital Matter av Jane Bennet, Molecular vitalism av Kirschner og The Sympathy of Things av Lars Spuybroek.

(2) Lars Spuybroek i The Sympathy of Things (NAi publisher, 2012).