A MATTER OF FEELING.
av RACHEL ARMSTRONG

A Matter of Feeling. Introduksjon til Meta.Morf’s 2012 konferanse.

Kosmos er satt sammen av mange ulike typer stjernestøv, og til tross for vår avanserte, sekulære kunnskap, forestiller vi oss at disse grunnleggende substansene gir opphav til et univers som er formet i vårt bilde. Meta.Morf 2012 er en refleksjon over et alternativt bilde som synes å tre fram gjennom en variert og mangfoldig kunstpraksis ved starten av det 21. århundre. Det som er spennende er at dette bildet av vårt univers er langt mer autonomt og sensitivt enn det bildet som historisk sett har vært basert på menneskelig fornuft. All materie vrir og vender seg. Dette er den grunnleggende realiteten som understreker vår kosmiske konstruksjon.

 

All materie vrir og vender seg. Dette er den grunnleggende realiteten som understreker vår kosmiske konstruksjon.

 

Våre ideer om “rå” materialitet som krevde rasjonelle bruksanvisninger ble skapt i Opplysningstiden da Galileo og Newton formulerte de matematiske prinsippene for den universale verden og som ble kjent som «naturlovene», mens René Descartes kløyvde vår forståelse av verden i et åndelig sinn og en mekanisk kropp. Nå kjemper den moderne verden med disse påtvungne polaritetene i tilværelsen der naturlige hendelser forklares med geometriske funksjoner og vises på dataskjermer. Nylig kompilerte Marcus Covert data fra mer enn 900 vitenskapelige arbeider for å forklare all molekylær interaksjon som finner sted i livssyklusen til Mycoplasma genitalium – verdens minste frittlevende bakterie – for å skape en digital modell for hvordan den fungerer [[1]]. Dette følger i etterdønningene etter J.C.Venters utforsking av de samme «minimale livsformene» der en «vertskropp» ble aktivert av en kunstig genetisk kode ved hjelp av en form for biologisk beregning som kalles «systemgenomikk» [[2]]. Både Coverts organisasjonstopologi og Venters “Synthia” er uttrykk for Opplysningstidens syn på materie, som er inert, ufølsom med tanke på sine omgivelser og krever ekstern instruksjon for å utføre oppgaver. Det symboliseres med et maskinelt verdensbilde som sier at verden er laget av komponenter skapt av grunnleggende partikler, også kalt atomer, som kan instrueres ved hjelp av en «kode» som kan være digital eller analog.  Forsøk på å vitalisere dette brutale bildet av materie som Hans Drieschs forestilling om ‘entelechy’ eller Henri Bergsons ‘élan vital’ bare spiller på maskinmetaforen og gjengir vitaliteten i den materielle verdenen som en ettertanke.

 

Vi kan være på to steder samtidig, eller ikle oss ulike karakterer uten forvirring, og det spiller ingen rolle om du er en hund, en metalldukke eller småprater over internett – det som spiller en rolle er hvor godt vi er koblet sammen.

 

Nå ser vi en endring i måten vi ser for oss verdens orden som beveger seg bort fra Opplysningstidens idealer. Grensene som en gang ble konsolidert ved dualitet – maskin/menneskelig, mann/kvinne og organisk/uorganisk – blir nå uomtvistelig utvisket. Vi lever i en verden av definerbar sannsynlighet som er innvevd i nettverk av kontinuerlig endring der liv og materie utvikler seg kontinuerlig. Dette er mer enn en intellektuell mote, men blir framskyndet av infrastrukturelle endringer i måten vi lever på. Vi finner oss selv på hendelseshorisonten til en generasjon av globalt forbundne, digitale innfødte hvis hverdagsforståelse av virkeligheten er kompleks, merkelig, ulydig og full av paradokser. Internett har gitt oss tilgang til en virkelighet som er omrammet av kompleksitet, der abstraherte presentasjoner har skapt et språk med muligheter for en ny måte å oppfatte verden på. Online sameksisterer kontradisjonene sømløst og er en forlengelse av våre naturlige selv. Vi kan være på to steder samtidig, eller ikle oss ulike karakterer uten forvirring og selv om det ikke spiller noen rolle om du er en hund, en metalldukke eller småprater over internett – det som er viktig er hvor godt vi er koblet sammen. Den vitenskapelige forståelsen av disse nettverkene kalles “komplekse systemer» og er utviklet gjennom det 20. århundre innenfor disiplinene teoretisk fysikk, matematikk, kybernetikk og økologi.  Likevel har dens betydning kommet gjennom konstruksjonen av vår mekanistiske virkelighet med oppbyggingen av moderne databehandling. Informasjonsveiene i cyberspace har gitt oss den infrastrukturen som gjorde kompleksiteten «virkelig» ved å sette oss i stand til å beskrive, lage diagrammer, bilder og tenke oss hvordan denne nye verdenen er konstruert. Med utviklingen av prosesseringskraft og hastighet har vi dokumentert nettverkstopologier og har begynt å observere gjenkjennbare strukturer som årete soppskyer av koblinger som eksploderer oppover til megaskala og nedover til nanoskala. Kompleksiteten kan ses i kartleggingen av mange typer hverdagssystemer som kan være så forskjellige som – metabolismen i celler, flymønstre i lufttrafikken eller menneskenes bevegelser rundt om i byene. Dens unike kvaliteter er mer enn bare spekulative koblinger mellom ting – de ligger innebygd i disse forholdene. Den teoretiske fysikeren Albert-László Barabási har karakterisert atferden til komplekse systemer som overraskende stabile, konservative, robuste og fleksible. Likevel har de også kapasiteten til å være ustanselig kreative og uforutsigbare. Kompleksitet er en konservativ kraft med revolusjonært potensial.

Mens verktøyene i cyberspace lar oss få se på informasjonsstrukturene i denne verdenen  har kvantefysikken gjort det mulig å forstå hvordan kompleksiteten fungerer med tanke på materielle forhold. I svært liten skala oppfører ikke atomene alltid seg i samsvar med Newtons mekanikk. Kvantefysikken gir oss en ny forståelse av atferden til materien gjennom en vurdering av kvalitetene som utgjorde substansen på atomnivå. Konsekvensene av dette nye perspektivet har skapt muligheten for materialer som oppfører seg uforutsigbart, er livlige og til og med sammenfiltret med måleutstyret de observeres med. Kvantefysikeren David Bohm hevdet at “elementære partikler er faktisk systemer med en ekstremt kompleks indre struktur som fungerer i sitt innerste vesen som forsterkere av «informasjon» som finnes i en kvantebølge». Han kalte dette universelle, sammenkoblede nettverket av materie den «impliserte orden» der de grunnleggende partiklene, som elektromagnetisme, neutrinoer, gravitoner, gluoner, muoner, kvarker, bosoner utgjør vedheftsmaterialet i universet og er bundet opp i sterke, svake og merkelige krefter. Bohms “impliserte orden” med sitt miljø av nettverk skaper en udelt flytende bevegelse av materie uten grenser som trenger gjennom virkeligheten i mange operasjonsskalaer. Når konstruksjonen forstyrres dirrer vibrasjonene ut i bølger som går i hverandre. Henri Lefebvres Rhythmnalysis utforsker forestillingen av rytmer som understøtter den verdslige verden der dagligdagse hendelser er koblet sammen og sammenvevd i hendelser som døgnrytmen i en celle, lyden av gaten eller de daglige variasjonene i en by. Selv om Implisert orden innebærer at vi er potensielt koblet sammen med alt er vår sfære i praksis mer begrenset. Vi kan skape våre lokale omgivelser ved å redigere koblingene i de komplekse systemene vi er bygd inn i og lade disse prosessene med mening.

 

Levende organismer er derfor tvunget til å samarbeide, i ulik grad, med ikke-levende aktanter og ulike materialsammenstillinger fra den mineralske verdenen. I siste instans påvirker disse kollektive kreftene den genetiske identiteten til levende vesener som i sin tur danner nye forhold med sine miljø-aktanter og blir koblet sammen i utviklingsprosessen.

 

Jane Bennett er opphavet til uttrykket “vibrant matter” (vibrerende materie) for å sette ord på viktigheten av ikke-menneskelig og livløs materie når vi skaper vår sammenkoblede verden og søker å heve dens status. Hun trekker på inspirasjon fra Bruno Latours forestilling om ‘actants’(aktanter) – enheter som kan utøve innflytelse på sine omgivelser, som kan eller som ikke trenger å være menneskelige og kan eller som ikke trenger å være levende. Ikke-menneskelige aktanter har en relativt svak påvirkning på våre daglige opplevelser, men virkningene forsterkes gjennom rekruttering. Bennett broker Giles Deleuze og Felix Guattaris term ‘assemblage’ for å beskrive det kumulative trykket som materialer eller enheter kan utøve uavhengig av, eller som deltakende innenfor vårt område. Selv om materie ikke er autonom i og med at den avhenger av andre aktanter for å utøve sin virkning – blir den kreativ og overbevisende gjennom samhandlingsformer som snus opp ned, hvis resultater – i henhold til lovene om kompleksitet, kan være overraskende. Bennetts tese setter materialene i stand til å operere på en livlig måte som unndrar seg Newtons grunnsetning om vulgær materialitet og forbinder deres påvirkning med biologiske systemer. Disse materialene framviser egenskaper som likner levende vesener som er har utrolige karakteristikker som bevegelse, naturlig intelligens, miljøsensitivitet og endring over tid. Disse “levende” systemene fungerer sammen med den biologiske verden slik at, som Richard Lewontin observerer, organismer og deres omgivelser «co-evolve» (utvikler seg sammen med hverandre). Ja, Vladimir Vernadsky sa klart at ingen levende organisme eksisterer i fri tilstand på jorden. Han hevdet en forståelse av naturen som kombinerer geokjemi og biogeokjemi som omfattet både ikke-levende og levende systemer som kontinuerlig forbinder dem til biosfæren gjennom prosesser som næringsinntak og pusting. Selv om mineraler er mer begrenset i sin evne til å generere endring ved å danne nye forbindelser eller å lage assemblager når de sammenliknes med biotiske materialer har de likevel en portefølje av valg som Charles Darwins forestilling om naturlig seleksjon kan drive. Den mineralske verdenen innehar også en type minne gjennom produksjon av krystaller og forbindelser som også har evnen til å forme hendelser. Av og til finner disse stabile konfigurasjoner og utsetter Erwin Schrodingers forestilling om liv ved å unngå forfall mot termodynamisk likevekt. For eksempel beskrev Stuart Kauffmans forestilling om “autokatalytiske sett” grupper av kjemikalier som er i stand til å danne lukkede interaksjonssløyfer der biproduktet av en kjemisk reaksjon blir grunnlaget for den neste. Stephane Leduc [[3]], som er opphavet til termen ‘syntetisk biologi,’ brukte også en rekke mineralsystemer for å vise deres potensial for dynamisk vekst som han kalte “osmotiske” strukturer, som han sammenliknet med måten sopp vokser på.Fysiokjemikeren A. Graham Cairns-Smith, har stått for en enda mer intim forbindelse mellom det mineralske området og levende materie ved å hevde at de første livsformene oppsto av leiremineraler [[4]] og ny forskning har bekreftet at leire, som for eksempel montmorillonitt, kan ha vært nøkkelen til biogenese [[5]]. Jordforskeren William Bryant Logan observer hvor lite av potensialet i den mineralske verdenen vi har utforsket og ser på “leirekoden” som å være ‘mer kompleks enn både den genetiske koden så vel som menneskets språk’. [[6]] Mineraler har bidratt betydelig til å danne leveforhold som sikrer at livet kan blomstre og fortsette å gjøre det. Rollen til jernpyritt i å fjerne svovel fra havet og å produsere atmosfærisk oksygen er nylig blitt fastslått til å være mye viktigere enn det som har vært antatt tidligere [[7]]. Levende organismer er derfor tvunget til å samarbeide, i ulik grad, med ikke-levende aktanter og materialforbindelser fra den mineralske verdenen. I siste instans påvirker disse kollektive kreftene den genetiske identiteten til levende vesener som i sin tur danner nye forhold med sine miljø-aktanter og blir koblet sammen i utviklingsprosessen. Disse forholdene er fullstendig kompatible med de komplekse infrastrukturene som understreker biosfæren, til tross for ulikheten i disse forholdene eller det store antallet varianter av materialkonfigurasjoner de kan anta.

 

Den utrolige parallelle prosseseringskapasiteten i biologiske systemer krever teknologier som binder oss til vår økologi på samme måte som internet har forbundet oss til hverandre gjennom cyberspace.

 

Fra et teknologisk perspektiv gir innebygd kompleksitet potensial til å skape systemer som oppfører seg på måter som er ulike fra moderne maskiner. Martin Heidegger ser på teknologi på en måte som ikke er strengt bundet til dens instrumentalitet, men anser hvordan dens inngripen avslører sannheter om verden. Det som er sentralt i Heideggers søken er et økologisk prosjekt der han søker et «fritt» forhold mellom teknologi og menneske for å fremme et forhold til verden som ikke er i seg selv selvdestruktivt. Når komplekse systemer er posisjonert i rollen til Heideggers «teknologiske sannhet» og orkestrert gjennom menneskelig inngripen danner de en plattform, eller miljø for utvikling av nye typer teknologi. Særlig den nye vitenskapen som dreier seg om syntetisk biologi, som omfatter design og konstruksjon av levende ting, kan danne nye typer «aktanter» ved hjelp av en rekke metoder basert på prinsippene i interaksjonen i fysiske nettverk. Disse har ikke utviklet seg spontant fra biologiske prosesser, men omfatter nye teknologiske uttrykk av komplekse systemer som syntesen av nye genomer fra levende kjemiske sammensetninger som utnytter kraften i molekylære interaksjoner. Den utrolige parallelle prosseseringskapasiteten i biologiske systemer krever teknologier som binder oss til vår økologi på samme måte som Internet har forbundet oss til hverandre gjennom cyberspace. Likevel har man til nå ennå ikke sett den fullstendige rekkevidden av den teknologiske nyvinningen som syntetisk biologi er i stand til å utgjøre i og med at den er innordnet industrielle produksjonsmetoder som har begrenset dens unike kvaliteter innenfor sentraliserte produksjonsprosesser.

Når en ny modell for den materielle verden gjør det mulig å forsone teknologi og natur og ikke i motstrid gjennom binære delinger er en funksjonell enhet med biosfæren som ligger i de syntetiske prosessene mulig. Men disse nye teknologiske konfigurasjonene vil bare fungere i samsvar med sitt potensial hvis de hensiktsmessige infrastrukturene støtter deres utvikling som for eksempel flytende miljøer som kan sikre molekylenes frie bevegelse rundt komplekse organiserende strukturer. Når de vedlikeholdes av nye organisasjonssystemer vil komplekse teknologier fungere ulikt fra moderne maskiner i og med at de innehar en fundamental kompleksitet – de er unikt robuste, responsive i forhold til sin kontekst, fungerer fleksibelt og er i stand til uforutsigbar atferd.

Min forskning utforsker den formelt uklassifiserte “mellomsonen” mellom materialer som er «inerte» og de som er formelt ansett å være «levende». Deres bemerkelsesverdige atferd ser ut til å være med kjent innenfor science fiction som J.G Ballards Crystal World, der en merkelig skog forandrer organisk materie til mineraler, men kvalitetene deres er virkelige, ikke resultatet av fantasi. Selv om disse systemene teknisk sett ikke er levende, inneholder de likevel slående levende karakteristikker som Traube Cell som omdanner fiolette krystaller til en brun, ekspander sjøgressliknende masse, eller Stephane Leducs «osmotiske” strukturer som er tvunnet inn i krystallhudede ballongskulpturer og overveldende Belousov Zhabotinsky reaksjoner som oppfører seg som en innebygd Julia Set ved konstant å endre farge og mønster. De kanskje merkeligste kjemiske systemene i denne dunkle sonen er ‘protoceller’ [[8]] [[9]], som viser et slående eksempel på hva slags muligheter som eksisterer i et univers av livlige elementer. Disse utrolig enkle kjemiske assemblagene består av noen få kjemiske typer og likevel oppfører de seg på en svært levende måte – til tross for at de ikke har noe DNA, eller sentralisert organiserende kjemisk kode. I stedet utviser de en unik “distribuert” formidlingsorganisasjon som de selvorganiserer som en følge av sine molekylære egenskaper.

 

Det å observere spekteret av protocelleatferd er et spennende syn og det er umulig å motstå og antropomorfisere interaksjonen mellom dem. For eksempel ser de konstant bevegende dråpene ut til å «sanse» sine omgivelser ved å følge usynlige spor av uidentifiserte kjemikalier i mediet og når de kolliderer utveksler de en merkelig form for «kysse» handling, der de fortærer hverandre med inderligheten som likner Salvador Dalis ‘Autumnal Cannibalism’.

 

Protocellene tvinges til å utforske miljøet sitt i sin søken etter næring og energiressurser, og dette er slett ingen enkel refleks. De dynamiske dråpene inneholder tilstrekkelig kompleksitet til å falle for fristelser underveis – særlig med tanke på deres ønske om og affinitet overfor hverandre. Når dråpene trekkes inn til deres nærhet utforsker de hverandre hvileløst med flytende interdigitasjoner eller parallellkoblinger. Først er prøvingen sjenert, men etter hvert blir den djervere og mer pågående. Likevel forblir de konservative i sin grenseutforsking og generelt motstår dråpene å fusjonere ned hverandre. Det er også usikkert om dråpene utveksler små mengder materie i grensesnittet eller om de kjemiske grensene forblir intakt. Den nøyaktige karakteren av denne tvangspregede utforskingen, nysgjerrigheten og sensitiviteten som disse ikke-levende enhetene viser overfor hverandre er ikke klar. Selv om protoceller ikke bryter noen fysiske eller kjemiske lover med sin tilsynelatende sosiale atferd kan ikke deres fenomenologi bare reduseres til diskurser om konsentrasjonsgradienter, eller positive og negative feedback-looper fordi av og til endrer atferden seg fullstendig – og viser flokkdannende atferd og svermende kolonier som endrer sin form sammen med deres form. Protoceller er innebygde eksempler på fenomener som dukker opp, som ikke kan brytes ned i empiriske observasjoner, eller reduseres til lineære narrativer som, for eksempel, forbinder amplituder til frekvenser. Disse merkelige kjemiske assemblagene ser ut til å være unikt sensitive overfor nærværet av hverandre, som spekulativt nok – på grunn av motvilligheten som dråpene har mot å bevege seg langt bort fra hverandre, søker hverandre og sirkler hverandre inn på en nevrotisk måte – kan til og med inneholde en type innebygd «protocelle» mening. Det å observere spekteret av protocelleatferd er et spennende syn og det er umulig å motstå å antropomorfisere interaksjonen mellom dem. For eksempel ser de konstant bevegende dråpene ut til å «sanse» sine omgivelser ved å følge usynlige spor av uidentifiserte kjemikalier i mediet og når de kolliderer utveksler de en merkelig form for «kysse» handling, der de fortærer hverandre med inderligheten som likner Salvador Dalis ‘Autumnal Cannibalism’.

 

Meta.Morf 2012 antyder at ved slutten av en industriell, mekanisert og separerende tidsalder, er det tid for på nytt og sammenkoples med den enestående skjelvende ekspansjonen som finnes i den sensitive materien som utgjør universet vårt, slik at vi kan tilrettelegge for disse nye fusjonene og være jordmor for en kambrisk eksplosjon av teknologiske arter.

 

Protocellene kan ses på som et modellsystem som indikerer hvordan ytelse og miljøpåvirkninger fra andre avanserte kombinerte teknologier kan være ulik hvis de skulle bli koblet sammen gjennom komplekse infrastrukturer. Dette er nytt eksperimentelt territorium der friske framoverskuende perspektiver faktisk samhandler med en empirisk ikke testbar framtid, noe som er den tradisjonelle rollen til science fiction. For eksempel kombinerer ‘cyberplasma’ prosjektet syntetisk biologi og robotikk til å lage en programmerbar anordning med en metabolisme [[10]]. Allerede nå kommer det hybride vitenskapelige disipliner fra disse fruktbare miljøene fulle av delte ideer som «morfologiske» og «ukonvensjonelle» beregningspraksiser. Selv infrastrukturene for finansiering ser ut til å endre seg til å støtte utviklingen av disse eksentriske partnerskapene innen forskning. En NSF (National Science Foundation) sponset rapport har vært særlig innflytelsesrik i å framskynde en ny type vitenskapelig tilnærming som innebærer en forening av vitenskapene som et felles mål i form av NBIC (Nano, Bio, Info, Cogno) teknologier med en instruks om å støtte humanitet og industri. Sentralt støttede finansieringsordninger gjennom EU (Den Europeiske Union) tilskynder også de tradisjonelle forskningsdisiplinene til å bruke denne mer åpent spekulative tilnærmingen til forskning i ambisiøse “sandkasser” av faglig utveksling. Dette har åpnet opp for nye veier for ytterligere utforsking etter hvert som forskningsgrupper fra ikke-vitenskapelige disipliner deler like interesser med tanke på resultatene fra disse nye fusjonene.

Meta.Morf kunstnerne er en del av denne nye utforskingen og arbeider med nye materialmuligheter innenfor komplekse systemer for å utforske alternative forbindelser mellom teknologi og eksistens. Noen undersøker forbindelsene mellom menneskekroppen og miljøet ved hjelp av flere materialer og tilnærmingsformer slik som Stelarc, mens andre konfigurerer forholdet mellom biologiske systemer og miljøet på en ny måte som i arbeidene til Kianoosh Motallebi, Guto Nobrega og det åpne kildeprosjektet Protei (Cesar Herada, Etienne Gernez, Gabriella Levine, Kasia Molga og Sebastian Müllauer). Andre utstillere som Philip Beesley, Ralf Baecker, Xandra van der Eijk, Jessica De Boer, Øyvind Brandtsegg og Wim Delvoye sprenger forestillingen om et sensitivt miljø ved hjelp av ulike typer databehandling og materialytelse og kunstnere som Markus Kison, Zimoun, Erwin Driessens, Maria Verstappen, Antony Hall og Peter Flemming undersøker komplekse maskinoperasjoner som viser en unik type sensitivitet.

Meta.Morf 2012 antyder at ved slutten av en industriell, mekanisert og separerende tidsalder, er det tid for på nytt og sammenkoples med den enestående skjelvende ekspansjonen som finnes i den sensitive materien som utgjør universet vårt, slik at vi kan tilrettelegge for disse nye fusjonene og være jordmor for en kambrisk eksplosjon av teknologiske arter. Sammen med utstillingen blir det arrangert en serie forelesninger som diskuterer en ny styrking av materien. Stelarc, Neil Harbisson og Takashi Ikegami utforsker hvordan Entangled Bodies inspirerer kreativitet, mens Philip Beesley, Rachel Armstrong og Klaus-Peter Zauner diskuterer hvordan Inconstant Contexts former ytelsen i komplekse levende systemer.

Magien i vår virkelighet er ikke at absolutt alt er mulig – men at det er et stort ubrukt potensial som allerede eksisterer som kan oppleves gjennom nye måter å bruke eksisterende teknologi på så vel som de novo synteser. Ved å lage en ramme om vår forståelse av materie kan vi bli i stand til å få mye mer fra den, ikke bare som døde eller inerte ting som må kontrolleres eller forbrukes av maskiner, men ved å utvikle vår framtid sammen med sensitiv materie som fungerer ved siden av oss.

Referanser:

  1. Stanford University News (online) ‘Stanford Researchers produce first complete computer model of an organism.’ Available at: http://news.stanford.edu/news/2012/july/computer-model-organism-071812.html Accessed: July 2012.
  2. Gibson, D.G.  et.al. (2010).“Creation of a Bacterial Cell Controlled by a Chemically Synthesized Genome”. Science. 329 (5987): 52-56.
  3. Leduc, S. (1911). The Mechanism of Life. Translated by W.D. Butcher. New York.
  4. Cairns-Smith, A.G. The Life Puzzle.Edinburgh: Oliver and Boyd, 1971.
  5. Hanczyc MM, Fujikawa SM, and Szostak JW. 2003 Experimental models of primitive cellular compartments: encapsulation, growth and division. Science 302: 618-622.
  6. Logan, W.B. (1995) Dirt. The Ecstatic Skin of the Earth, W.W. Norton and Company, New York, London, p.127.
  7. Weizmann Institute of Science News (online) Fools gold found to regulate oxygen. Available at: http://wis-wander.weizmann.ac.il/fools-gold-found-to-regulate-oxygen Accessed: July 2012.
  8. Hanczyc, M. M., Toyota, T., Ikegami, T., Packard, N., & Sugawara, T. (2007). Fatty acid chemistry at the oil-water interface: Self-propelled oil droplets. Journal of the American Chemical Society, 129(30), 9386 – 9391.
  9. Toyota T, Maru N, Hanczyc MM, Ikegami T, Sugawara T. (2009). Self-Propelled Oil Droplets Consuming “Fuel” Surfactant. J. Am. Chem. Soc., 2009, 131 (14), Pp. 5012–5013.
  10. Cyberplasm : a micro-scale biohybrid robot developed using principles of synthetic biology. (online)Available at: http://cyberplasm.net/ Accessed: July 2012.

 

Share

Comments are closed.

Copyright 2019 TEKS / Meta.Morf 2012 · Webmaster & custom web design: Espen Gangvik · RSS Feed · Log in

TEKS - Trondheim Electronic Arts Centre